Pippi, for fanden! (24. august - se http://www.op.no/)
Drømmen om en kone (27.juli 2007)
Med gutta inn i fremtiden (26.juni 2007)
Og jeg som skulle være som en pil (1. juni 2007)
Toppledelse i norsk idrett - hva så (4. mai 2007)
Glasstaket - 20 år etter (30.mars 2007)
Temaet som angår oss alle (8. mars 2007)
Vinnere, det er vi, det! (2. mars 2007)
Ah, kvinner! (2. februar 2007)
Når kvinner vinner (5.januar 2007)

Å mestre som liten er å lykkes som stor (11.april 2007)
Vinnere - det er vi det (2. mars 2007)
Dagbokblogg

Stemmer i hodet (9.april 2007)
Kåseri

Moderne kvinner og maktens muligheter (8.mars 2007)
Tidligere spalter, Ukeavisen Ledelse

Presseskrekken
POWERPOINT VED SYKESENGEN
Marie - en morgendagens kvinne
En ekte kvinne
Helt sjef
Maktens muligheter
Blogg (English)

Heated debate film (6.September 2006)
Women in management revisited - resourcing the feminine (22. September 2006)
Blogg (Norwegian)

Når kvinner (virkelig) bestemmer (28.november 2006)
Om kvinnelige lederes forhold til karriere/familie (13. november 2006)
Stå på, jenta mi (31.0ktober 2006)
Bry deg - se film (16. september 2006 - se scannet innlegg under)
Immi's Blogg

In this column , Irmelin's alter ego Immi writes about things that happen around her.

Throwing in the towel - not (March, 2006)
Hotel Metropolis and I (4. September 2006)
Shopping in San Francisco (5. September 2006)

Causesabbatical on Zanzibar
By Irmelin Drake
(in English based on following the principle; get more out of less) 7/1/2006

- Isn’t that amazing, the Norwegian radio reporter “Madde” exclaimed while conducting an interview regarding our “causesabbatical” on P4 yesterday. Amazing, isn’t exactly how I walk around thinking about it, but I must admit that I occasionally have to pinch my arm to check if this really is happening to me. Asking the question, how can we have it all, is probably the best explanation for what led up to this, and in our case the thinking was the following; pick a place of your dreams (it turned out to be Zanzibar for us), choose a cause that you find meaningful and fun to work on and where it is easy for you to contribute, and organize how to spend half a year away from everyday life and gain some radically new experiences with your family. AND SO WE DID.

Fun and important
After about a year of planning and organizing (having involved among other things most of the schools in our home town Larvik in the “Red Monkey Project”), the family of five set sail for Zanzibar in mid November 2005. We gave ourselves a new name “the BeeDrakes” and created a mission and a slogan for ourselves; a fun way of making a difference. What is that supposed to mean? Well, we think it’s not only possible, but also important to make a contribution to the betterment of something outside ourselves, while making sure that we have fun while doing it. Seems this is not always the case when people pick or support a cause. Or even more importantly, maybe that’s why people are so hesitant to get involved in a cause. It’s easy to sit on the fence and tell yourself it’s too expensive, too demanding and requires a life time commitment. But it needs not.

Hey,hey with the monkeys
The Red Monkey project involves activities both on our home turf Larvik and on our dream island Zanzibar. The main goal is to help stop the extinction of the Red Colobus Monkeys by exchanging gifts given by children in Norway with information to the locals living in the area at Zanzibar where the remaining colonies of this unique species live. The fun part involves everything from having children in Norway collectively run the distance Larvik-Zanzibar, collecting a container of treasured toys, footballs and pens to be given away to Zanzibar children who otherwise make use with the toys created by mother nature, and making the audio visual presentation “Hey, hey with the monkeys”. In Zanzibar, just watching the pure joy in the faces of the helpers who emptied the container of toys, made it all worthwhile. Offering them each a teddy bear and a football and seeing how happy they got, was a sight not soon forgotten.

What’s your cause?
Inspiring others to embark on a fun way of making a difference, was an idea that was born not long after arriving here. Not surprisingly, family, friends and collaborators soon started asking about the project. Neighbour Christin from Larvik, Norway wrote in an sms; We just had a visit of a photographer who got really interested in your project, what’s your homepage? The request spurred me to take on the project of creating a homepage (currently in the making). The idea that it also might serve as a tool to inspire others, was in turn inspired by an article about Alice Temperley in British Vogue (Dec. 2005). In the article, Alice’s husband Lars summarizes the core of the Temperley brand as follows; ”Temperley is our life. One can think of it as a surrender but I prefer the word ”embrace”. To be honest, all we want is a good life, a house in the country and to share things with people”. Sharing with people, and a good life, being the key phrases of inspiration. - If we use this causesabbatical to promote our cause, have fun while doing it, and at the same time inspire others to do the same, we have achieved so much more, my always overly enthusiastic and ambitious life partner John-John, stated. I couldn’t agree more. After lengthy discussions under the shady parasols at hotel Sau Inn in Jambiani, we agreed that the key message in inspiring others would be to communicate the fact that it can be easy and fun, rather than dreary and draining to help contribute and make positive changes. And thus, we sat down to create some statements that underline the message.

• A little matters a lot
If everyone chooses one cause to get involved in and contributes just a little bit, then A LOT will happen in the bigger picture
• Find your cause
Pick a cause that matches with your lifestyle and interests. Then it will be easy and fun to contribute
• Focus on solutions
Become an ambassador for your cause. By telling others about it and sharing info about solutions, successes and ways to make positive change, you enlarge the impact of your own experience
• Use your talents
What’s easy for you? What are your talents? Think about how you can use your talents to promote your cause. When we use our talents, we are more likely to achieve results and have fun at the same time
• Change cause when needed
You don’t have to make a lifelong commitment to your cause. Any effort is better than no effort. Change cause if you loose interest. Having fun makes you a better ambassador for your cause. But remember that all change involves resistance. That’s just the way it is.
• Choose as many causes as you like
• People have different capacities. For some, one cause is plenty, others may have many interests and more energy so they can engage in many causes. Don’t limit yourself, but don’t try to grasp over too much either!

Get our points? You really don’t have to convert into a different lifestyle, quit drinking coffee or stop using make up, in order to be someone who makes a contribution to the betterment of a specific cause. And so, if you haven’t found your cause yet, start the search.

Friheten til å velge, Ukeavisen Ledelse; i liv & ledelse

Det er bare noen uker til jeg drar til Zanzibar på en fem måneders sabbat som skal brukes til morsomme prosjekter sammen med resten av familien, dvs mann og tre barn mellom 6 og 9 år. Blant annet skal vi gjøre et bidrag for å redde de utrydningstruete røde Colobus apene. Skolebarna i Larvik har hjulpet oss med å samle inn tøybamser, fotballer og penner som vi skal dele ut til de fattige barna i landsbyene i bytte mot informasjon. Lokalbefolkningen vet ikke at de røde apene er i ferd med å dø ut og derfor må skjermes mot farer, men vi har tenkt å fortelle dem om det. Forhåpentligvis vil de vil være mer villige til å høre hvis vi har med oss gaver til dem. Samtidig er det kjekt å kunne dele noe av all overfloden vi har her hjemme. Barna på Zanzibar klarer seg fint uten leker, men lyser opp om de får tilgang til en fotball eller fargeblyanter. Og barna i Norge har ikke vondt av å bli av med noen få av de 200 lekene de i gjennomsnitt har liggende på loft og barnerom.

Det er snart 11 år siden forrige gang jeg hadde sabbat. Den gangen tilbrakte jeg et halvt år i San Francisco sammen med han som etter hvert ble min ektemann. Når jeg ser tilbake, innser jeg at det må ha vært det beste halve året i mitt liv! I hvert fall om jeg tenker på livet før jeg fikk barn. Helt fantastisk å ha helt fri til å gjøre akkurat det jeg ville, selv om jeg måtte holde meg innenfor et fritidsbudsjett på syv dollar dagen.

Hva er det som gjør at jeg har hatt friheten til å velge et slikt alternativ, tenker du kanskje nå. Er jeg en såkalt privilegert som har arvet penger eller har jeg en rik mann som betaler for meg? Og hva med jobboppdrag og forpliktelser her hjemme? Er det kun de såkalte ressurssterke som kan gjøre noe slikt, og hvem er i så fall de ”ressurssterke”? Jeg spør, fordi det i den senere tid har dukket opp nye alternativer til det travle tidsklemmelivet, jeg tenker særlig på fenomener som simple living og slow bevegelsen, men samtidig kommer kritikken om at dette er forbeholdt ”de priveligerte”, at det er luksusalternativ som ikke er mulig for folk flest å realisere.

Derfor vil jeg understreke følgende; du trenger ikke være rik for å gjøre mer riktige prioriteringer for livet ditt. Selv er jeg ingen priveligert som har penger på bok fra en rik far eller ektemann eller vellykkede finansielle investeringer. Men jeg har fått med meg i bagasjen hjemmefra at jeg måtte ta regien i eget liv og at mulighetene er uendelige. Det er muligens en mye viktigere ressurs enn tilgangen til gods og gull. På Zanzibar er det faktisk så billig å bo at hele månedsbudsjettet er omtrent det samme som barnehagebudsjettet den gangen alle tre gikk i barnehage samtidig. Heldigvis har vi heller ikke høye låneutgifter som må finansieres mens vi er borte. Det skyldes imidlertid ikke flaks eller privilegier, men en bevisst prioritering av å bo i et hus på landet som kostet en fjerdedel av det et tilsvarende hus koster i mer sentrale strøk.

Jeg har også med meg i bagasjen hjemmefra at det var lurt å bli sin egen sjef; min far og mor drev et lite familieforetak, og jeg skjønte tidlig at det innebar usikkerhet, men også herlige friheter. Jeg har derfor ikke gjort meg avhengig en arbeidsgiver og kan således selv regulere hvor mye eller lite jeg vil jobbe og på hvilke tider av året. Også det har sine positive og negative sider. Det kan være hardt å ha ansvaret for egen inntekt til enhver tid. Og selvsagt kommer ikke fem måneder uten jobboppdrag seilende på en fjøl, det må planlegges, organiseres og prioriteres. Men det er mulig fordi jeg passer på å ikke bruke alle pengene jeg tjener på en gang, og jobber litt hardt i perioder.

Jeg reagerer på det når friheten til å velge eget liv fremstilles som en umulighet for andre enn de såkalte priviligerte. For hvem er egentlig det? Er det synd på en ung mor som velger å jobbe deltid for å være sammen med barna sine istedenfor på jobbe fulltid for å sikre at hun får mer i pensjon når hun er 67 år? Det synes ikke jeg. Det er tvert imot et svært fornuftig valg for den som ønsker å prioritere det gode livet sammen med barna når de er små, fremfor å bli en velstående pensjonist. Vi må slutte å fremstille det gode livet som kun en oppskrift som vi skal presse alle inn i, og omtale de som ikke velger denne oppskriften som mindre priveligerte eller ressurssvake.

Jeg tror de fleste av oss har uendelige mye større spillerom med tanke på hvordan vi velger å leve våre liv, enn det vi benytter oss av. Istedenfor å gjøre autentiske valg som passer oss selv og våre preferanser, opptrer vi i saueflokk som om vi ikke har valg. Men det har vi jo. I små og i store ting. Og man trenger absolutt ikke dra til Zanzibar for å gjøre noe med det.

PS. Innlegget er dedikert til min far som 1.november sovnet stille inn etter et kort tids sykeleie.

Liv & Ledelse: Fra vegring til female future, Ukeavisen Ledelse; i liv & ledelse
Det er på ingen måte risikofritt å gå i bresjen for økt likestilling eller kvinneperspektiver i organisasjon og ledelse, men noe er i ferd med å skje.

Skribent 18.12.2003

I næringslivet, i lederhierarkiene og i styrerommene kommer norske kvinner til kort i forhold til menn. Det er likevel ingen overdrivelse å si at det er kvinner som har gått i bresjen for å skape mer likeverdige muligheter for kvinner i arbeidslivet generelt og i forhold til ledelse spesielt. Det finns unntak, men hittil er det overveiende inntrykket at menn mener at likestillingen enten er kommet langt nok, eller at temaet er irrelevant i en verden der begrep som bunnlinjer, kompetanser og konkurransefortrinn står i fokus.
«Selv om man lanserer kjønnsperspektiver innpakket i vennlige, ikke-konfrontasjonsmessige former, risikerer kvinner å bli oppfattet som grinete, ute av stand til å konkurrere på like premisser og så videre.»
Det er altså kvinnene som engasjerer seg i å fremme egne og medsøstres muligheter, men likevel på langt nær alle kvinner. I likhet med menn, er det mange innflytelsesrike kvinner som ikke ser noe poeng i at det rettes et «særlig fokus» på kvinners situasjon og behov, og mener at det er overflødig. Andre vegrer seg fordi de trives som kvinnelig minoritet blant maktens menn. Det er de såkalte dronningbiene. Atter andre kunne nok ha tenkt å engasjere seg, men har kommet til at det vil innebære en for stor personlig og karrieremessig risiko. Resultatet er derfor at det på mange måter er et fåtall mennesker, og fortrinnsvis kvinner, som har båret en uforholdsmessig stor del av ansvaret for å drive utviklingen fremover.
Risikofylt engasjement
I en svensk doktorgrad som kartlegger kjønn og ledelse med utgangspunkt i kvinnelige sivilingeniører og siviløkonomer (Anna Wahl, 1992), kom det frem at 98 prosent hadde opplevd direkte eller indirekte former for diskriminering knyttet til sitt kjønn. Likevel var det de færreste som hadde gjort noe med det. Forklaringen var blant annet at gjennom å påpeke problemet, løper kvinnene en risiko for selv å fremstå som problemet. Det er ikke lett å fremstille saker om urettferdig behandling objektivt. Saker som kan ha sitt opphav i subtile, intime eller tilsynelatende tilfeldige hendelser mellom to eller flere personer.
Dersom man ikke allerede er så etablert at ens faglige posisjon er udiskutabel, kan det også innebære en karrièremessig risiko å lansere såkalte «kvinneperspektiver». Man risikerer sanksjoner fra kolleger eller andre som mener at en slik innfallsvinkel ikke har noe med faglige eller profesjonelle spørsmål å gjøre. Konkurrenter i systemet vil kunne benytte anledningen til å sverte vedkommende som en «rødstrømpe» eller «feminist», og da er det ikke ment som et kompliment. Opptar man tid til tematikken i travle møter, kan man bli stemplet som plagsom, lite fokusert eller kjedelig.
Selv om man lanserer kjønnsperspektiver innpakket i vennlige, ikke-konfrontasjonsmessige former, risikerer kvinner å bli oppfattet som grinete, ute av stand til å konkurrere på like premisser og så videre. Selv opplevde jeg nylig å få følgende evaluering etter en forelesning om kjønn og ledelse: «Du var en inspirerende foreleser som opptrådte med vennlighet og godt humør». Underforstått ligger en antagelse om at de som jobber med dette temaet (vanligvis) er humørløse og uvennlige. Jeg kan ikke helt forestille meg en tilsvarende evaluering etter en forelesning i, for eksempel, forhandlinger.
Likestillingsslitasje
Det tar på å bli møtt med skepsis, irritasjon eller direkte sjikane fra ens kolleger eller andre aktører. Begrepet «gender fatigue» («likestillingsslitasje») ble lansert på en internasjonal konferanse arrangert av det norske utenriksdepartementet på slutten av 2002. Når mange av de menneskene som jobber som konsulenter, rådgivere, spesialister og stab knyttet til arbeidet for økt likeverd mellom kvinner og menn fremstår som slitne og nærmest litt desillusjonert, kan det skyldes en kombinasjon av mange faktorer (punkter hentet fra UDs rapport på bakgrunn av konferansen):

· det faktum at man har oppnådd få eller små resultater av arbeidet
· en språkbruk og terminologi som ikke treffer målgruppene eller gjør det vanskelig å arbeide fokusert
· at arbeidet og virkemidlene som prioriteres ikke når frem til hjertene på folk, bare til hjernene
· at man har for få folk og for lite penger til å iverksette tiltak og strategier
· at ansvaret for resultatene blir skjøvet over på feil folk som ikke har den nødvendige myndighet til å sette makt bak målsettinger og tiltak

Female Future
Vi kan kjenne igjen punktene i forhold til arbeidet med å jevne ut representasjonen av kvinner og menn i ledelse og styrer i norsk næringsliv. Blant annet på denne bakgrunn har det vært utrolig morsomt å bivåne den positive oppmerksomheten som NHOs satsing Female Future har skapt, både nasjonalt og internasjonalt. Det er energigivende å delta i et prosjekt der fremstående kvinner og menn samles om det felles mål å mobilisere og nyttiggjøre seg kvinners talent, uten å bli belemret med merkelapper som «kvinnekorstog», «kjønnshysteri» eller «rødstrømper». At NHOs likestillingsansvarlige Benja Stig Fagerland nylig ble lansert som en av de 25 mest lovende i norsk næringsliv, sier faktisk litt om at ting er i ferd med å skje.
Jeg tror det holder på å bli trendy og politisk korrekt å være feminist – også i norsk næringsliv. Kan Liza Marklund ha noe med dette å gjøre?
Artikkelen er skrevet av Irmelin Drake. Hun er forsker, rådgiver og skribent innen ledelse og kvinneperspektiver